De aller fleste norske studenter velger å finansiere studiene sine gjennom Statens Lånekasse for Utdanning. Formålet til Lånekassen er å tilby alle studenter like muligheter til å studere, og man kan få støtte både til utdanning i Norge og til utdanning i utlandet. Man får støtte uavhengig av hvor man bor, hvilket kjønn man er, om man er funksjonsdyktig eller ikke. Økonomiske og sosiale forhold har ingenting å si, så her kan alle søke. Det fins til og med egne ordninger for de som faller under bestemte kategorier, for eksempel de som avtjener verneplikt under studietiden, tjener lite og er gift eller har barn.

Lånekassen ble opprettet i 1947, like etter krigen. Målet var å sikre at det norske samfunnet alltid skulle ha tilgang på arbeidstakere med høy kompetanse, og at det ikke skulle være nødvendig for studentene å måtte ta seg jobb under studiene for å overleve. Siden kostnadsnivået i Norge har økt betraktelig siden den gang, har også satsene blitt oppjustert i forhold til konsumprisindeksen. Allikevel har ordningen blitt kritisert for at satsene oppdateres ganske lang tid etter prisstigningene. På grunn av dette vedtok Stortinget i 2017 å øke støtteperioden med én måned. Dette gjøres gjennom å gradvis gi en ekstra uke med støtte hvert år. Grunnen til at det ikke ble lagt til en hel måned umiddelbart, er fordi Regjeringen ikke ønsker å legge for stort press på nasjonens statsbudsjett.

I 1950 ble det også innført støtte for elever i videregående skole. Dette var et naturlig tiltak på grunn av den spredte befolkningen i landet. Ordningen er også kjent som borteboerstipend, og den har muliggjort en sentralisering av utdanningsinstitusjonene. Selv om ordningen er en rettighet som kun forutsetter at utdanningsinstitusjonen befinner seg mer enn en viss avstand fra elevens folkeregistrerte adresse og det ikke kreves tilbakebetaling, er den allikevel mye rimeligere enn det ville vært for staten å drifte videregående skoler i enhver kommune. Ordningen innbefatter også elever ved friskoler, som er skoler med spesielle ideologiske grunnlag, som for eksempel Steinerskolen og Kristelig Gymnasium i Oslo. Noen kritiserer denne ordningen fordi den ikke er behovsprøvd, mens andre mener den er rettferdig, i og med at den også gir elever utenfor tettbygde strøk muligheten til et friere skolevalg.

Når man søker støtte gjennom Lånekassen, har man som regel også krav på lån. Man begynner ikke å nedbetale før støtteperioden er over, og lånet forrentes heller ikke før dette. Selv om mange er redde for å måtte betale høye avdrag og renter, anbefales det ikke å nedbetale raskere enn det som fremgår av betalingsplanen, siden renten er såpass lav, og man kan avskrive rentene på selvangivelsen. For personer som tjener lite de første årene etter endte studier, har de rett på rentefritak. Dersom man tjener over de satte grensene, men allikevel ikke ønsker å betale, kan man benytte seg av betalingsutsettelse i inntil tre år. Da forrentes fremdeles lånet, men man trenger ikke å bekymre seg for uforutsette utgifter. Det anbefales ikke å ta betalingsutsettelse dersom man er betalingsdyktig, men det kan allikevel være et godt alternativ dersom man for eksempel ønsker å ta opp et boliglån og prioritere å betale ned dette de første årene.